Bandstand - en samlepost :)

Bandstand

Noen ting handler veldig mye om timingen. Man kan lese en bok og på det tidspunktet er den elsk, men så leser man den kanskje igjen noen år senere uten å forstå helt hva det var man likte så godt. Eller det kan være helt omvendt, at noe plutselig er fantastisk som man en gang ikke forsto appellen med helt. Til min store fornøyelse så er musikalen Bandstand et tilfelle som i veldig stor grad kommer i den andre kategorien, dvs. at jeg lyttet først til noen sanger fra Bandstand for noen år siden uten å bli særlig fenget, men da jeg lyttet litt til denne musikalen i august i år ble jeg temmelig betatt.

Og det er mye å like med Bandstand, eksempelvis den svært fengende og swingende storband-ish musikken. Dessuten er det flott sang, super dans på klippene jeg har sett på Youtube og rett og slett musikalmusikk man får energi og entusiasme av.

Hovedgrunnen til at denne musikalen er topp er likevel elementer som har med storyen å gjøre. For her er året 1945, andre verdenskrig er nettopp over og Donny kommer hjem fra krigen og hører om en konkurranse der man trenger et band. Så leter han opp flere musikere som alle har kjempet i krigen og han får med Julia, enke etter hans tidligere bestekamerat, til å synge og det startes et band. Og utover det så er historien på mange måter ganske klassisk, men det gir likevel sterkt inntrykk nettopp fordi musikalen så godt får frem etterdønningene etter krigen og hvordan alle i bandet er merket av det de har opplevd. Og mens det ikke vil falle i smak hos alle så liker jeg denne kontrasten mellom musikk som i hovedsak er ganske glad og en historie som egentlig jo er ganske sår og vond fordi man aldri glemmer hvor mye krigen har skadet de som var med i ettertid.

Og man hører liksom ikke de historiene eller den historien, det er ofte slik at man tenker at når en krig eller et slag eller noe sånt er over så er alt fryd og gammen, men her blir man minnet på at det ikke er så lett og det føler jeg er et viktig budskap.

Men om man ikke vil tenke på det dypere ved denne historien og slikt så kan man også bare gi seg hen til fengende melodier og flotte fremføringer og så det er også praktisk. I alle fall gleder jeg meg til å dele noen høydepunkter.

*

Love will come and find me again er en veldig fin sang som er skjønt fremført av Laura Osnes:

Swingende, fengende og med flott dans og musikk har vi Nobody, fremført med bravur av alle involverte her:



Og sårt, flott og fascinerende er det med Welcome Home, en sang som har en veldig fin story i musikalen og som berører mest av sangene i denne musikalen for min del:



*
Og det var det jeg følte for å dele denne uka, neste uke starter oktober og en måned fylt av musikaler med en viss Halloween-feeling :)

Spamalot - en samlepost :)

Spamalot

Adaptert fra Monty Pythons «Monty Python and the holy grail” og vinner av Tony Awards for beste musical i 2005 så er Spamalot en veldig fornøyelig og morsom musikal. Her er klassisk Monty Python-sk galskap i møte med historien om kong Arthur og co, noe som høres humørfylt ut og er akkurat det. Det er ikke så veldig klokt og har kanskje ikke den største dybden, men det er en musikal der man er garantert smil og latter og deretter kanskje litt mer latter.

Og selv så jeg denne musikalen da den ble satt opp på Folketeateret og jeg husker det som en ganske fin teateropplevelse. Ikke en av de beste i livet EVER, men fin og med mange supre øyeblikk. Det er en dose galskap som nevnt, noe som er logisk med tanke på materialet det er adaptert fra, men det er til tider akkurat det man trenger. Dessuten er dette en musikal som er omtrent akkurat like fornøyelig om man bare lytter til musikalmusikken på Spotify og det er også praktisk.

Ellers liker jeg flere av sangene og det er riktignok noe veldig frustrerende ved at en av sangene er den ganske så kjente «Always look on the bright side of life» fordi jeg ikke kan plystre melodien (men en gang klarte jeg ikke å skape en plystreaktig lyd en gang, men det kan jeg nå så yay, progresjon), men det er et veldig lite aber.

Så det er med andre ord en musikal med mye fornøyelig moro som skal til pers denne uka. God fornøyelse og takk for oppmerksomheten.

*

Den sangen fra denne musikalen som jeg finner mest fornøyelig og herlig dramatisk er Diva's Lament (eller Whatever happened to my part som sangen også kalles):

Ellers liker jeg Find your grail, som også er flott fremført av Sara Ramirez:




Og det er innmari morsomt med Brave Sir Robin (som kanskje ikke er så modig likevel):




Og vil man glede seg over noe annet ganske fortryllende og fint så finnes traileren for den kommende oppfølgeren til Mary Poppins (Mary Poppins Returns):



Og med det har jeg delt det jeg vil denne uka. God fornøyelse!

The Producers - en samlepost :)

The Producers

Den musikalen som har vunnet flest Tony Awards er faktisk The Producers og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Med det sags så skjønner jeg at dette er en musikal mange liker og jeg syns jo dette er ganske moro selv. Dessuten er et morsomt stykke fakta at jeg så både The Producers OG We will rock you på studietur til London høsten 2005 før begge disse musikalene ble satt opp i Oslo 2011, noe jeg fortsatt syns er en artig tilfeldighet.

Nok om det. The Producers er en ganske artig og underholdende musikal om et produsentpar som beslutter å gå inn for å sette opp en musikal som flopper totalt fordi de finner ut at de på den måten vil tjene mer penger enn med en suksess av ymse grunner. Og så går denne planen skeis da musikalen deres «Springtime for Hitler» viser seg å bli en skikkelig suksess. The Producers handler også om mer enn dette, men her har jeg samlet essensen.

Og for meg er ikke dette en av mine største musikalfavoritter, men det er fortsatt en musikal jeg liker, godt hjulpet av de kule karakterene (der Leo Bloom er min favoritt), den sprudlende stemningen og sanger det er lett å like (som «I wanna be a Producer» som et godt eksempel). I tillegg er det jo en artig og kreativ historie og det er også ganske kjekt.

I det hele tatt er dette en musikal med mye fint ved seg som de fleste kan finne i alle fall litt underholdning i. Og det er også et tilfelle der man først fikk Mel Brooks (fun fact: han deler bursdag med meg, 28. juni, bare at Mel Brooks er ganske mange år eldre) filmversjon fra 1967 som ikke er en klassisk musikal, men har musikalske øyeblikk. Deretter kom scenemusikalen i 2001 før filmen basert på denne musikalversjonen kom i 2005. Med andre ord er dette en musikal som i det minste er en verden av fun facts for min del og det er jo ikke verst bare det 😊

*

Scenen med "Betrayed" i The Producers, her fremført av Nathan Lane, er fantastisk og svært underholdende:

Videre er "I wanna be a producer" en veldig fornøyelig sang og jeg liker Matthew Brodericks tolkning av den:




En super ting som IKKE er hentet fra The Producers, men som jeg føler er litt i samme stil som sangen "Prisoners of love" fra The Producers, er denne fantastiske scenen fra Paddington 2 (fjorårets beste film etter min mening):



Og hvis man vil lese noe interessant og grundig om Phantom of the Opera på Folketeateret er ellers også det alltids en mulighet ;)
*
Da er dette innlegget klart. I morgen er det klart for en ny ukas musikal som også vil bevege seg i et noenlunde humoristisk landskap. Dessuten er det klart for en uke med veldig mye positivt ved seg, en uke som blir riktig episk rett og slett =D

Avenue Q - en samlepost :)

Avenue Q

Avenue Q er med sine dukker, en musikal som kan minne om Muppetene, noe som selvsagt også er poenget. Dette er en musikal som er ment til å være som en voksnere og mer humoristisk tolkning av Muppetene, noe som gjør dette til en musikal som virkelig er underholdende. En annen litt fascinerende dose fakta er at Avenue Q i sin tid klarte å vinne Årets Beste Musikal på Tony Awards i hard konkurranse med musikaler som Wicked. Og selv liker jeg nok Wicked mer, men Avenue Q er også en svært flott musikal om musikalcden er til å stole på, noe musikalcder stadig er (til å stole på altså).

Personlig liker jeg denne musikalen for den fengende musikken, så vel som de sympatiske og fine karakterene. Jeg liker også atmosfæren og hvordan det, i følge hva jeg har lest, er sånn at man glemmer at dukkene ikke er levende temmelig fort.

Avenue Q er også en av de musikalene som tilsynelatende er lett og overfladisk, men som har overraskende mye dybde tross alt. Dette bare viser enda mer hvordan denne musikalen har mer ved seg enn man kanskje tenker først. Dessuten er noen av sangene skikkelig brilliante.

Om man skal kommentere på noe så er dette en musikal, hvis cd, jeg må være i det rette humøret for å fenges av. Dette er ikke noe stort problem, men det kan jo nevnes uansett. Utover det vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive nå, men jeg vil bare få frem en gang for alle hvor super Avenue Q er på sitt beste.

Så, denne uka skal jeg dele sanger og slikt fra en meget artig musikal med mange høydepunkter. God fornøyelse :)

*

Den sangen jeg liker best fra Avenue Q og som jeg dessuten syns er smartest og mest aktuell er "Everyone's a little bit racist":

Ellers er "It sucks to be me" også en sang det er lett å like:




Og sangen "Mixape" igjen er veldig søt:



Og om man ikke vil lytte til klipp på Youtube finnes det fine artikler om Avenue Q som man kan lese :)

*
Og da har jeg delt det jeg ville denne uka og i morgen er det klart for en ny ukas musikal =D

The Drowsy Chaperone - en samlepost :)

The Drowsy Chaperone

Hva angår The Drowsy Chaperone så er en ganske spesiell ting med denne musikalen hvordan den har en av de musikalkarakterene jeg har mest til felles med. Storyen her er nemlig enkelt og greit at en middelaldrende og asosial mann muntrer opp seg selv med å lytte til yndlingsmusikalen sin, The Drowsy Chaperone og så kommenterer han sangene etter hvert som de kommer. Og jeg føler ikke akkurat at jeg er gammel nok til å kunne kalles middelaldrende, men å lytte til musikalmusikk for å komme i bedre humør har nok skjedd en del ganger.

Så jeg kan relatere meg til Man in Chair (som er hovedperson her), noe som er et av flere aspekter som er supert med Drowsy Chaperone. De andre aspektene som er topp er musikken (som tidvis er særdeles fengende) og hvor underholdende det er.

For dette er en artig og underholdende musikal og det er en musikal som med hell både føles som en hyllest og en parodi av klassiske musikaler fra rundt 20/30-tallet.

Og så er det sanger her jeg liker veldig godt, det er en viss sjarm her som også er kul og det er i det hele tatt mye fornøyelig ved The Drowsy Chaperone og det er jo kjekt.

Om man skal kommentere på noe så føles denne musikalen litt for lett og overfladisk til at den gir et skikkelig sterkt inntrykk på meg og noe med formen på musikalen her gjør at jeg heller ikke greier å engasjere meg så mye i de andre karakterene enn mannen i stolen (men igjen så tror jeg det er litt av poenget).

Alt dette er likevel bare småting og jeg gleder meg til å dele høydepunkter fra The Drowsy Chaperone denne uka.

*
Sangen fra The Drowsy Chaperone som jeg liker best er den "show off"-ende Show Off, som handler om å ikke ville showe off og derfor lyver på riktig fornøyelig vis. Og her fremføres denne sangen flott av Darci Lynne som kombinerer buktaling, humor og flott vokal med bravur:

Her er ellers en sang om en mann som godt mulig heter Adolpho, sangen gjør det ikke helt klart om så er tilfelle ;)




Og heia randomme, merkfundige og likevel supre Bride's Lament med kjempeflinke Sutton Foster:



Og hvis man vil gjøre noe annet enn å lytte til en fornøyelig musikal så kan man alltids lese historier om fluoliner ;)
*
Da har jeg delt det jeg vil denne uka og er tilbake med ny musikal når en ny uke er i gang :) God fornøyelse!