Mitt livs beste
teateropplevelse er sannsynligvis Next to Normal på Det Norske Teatret, en
forestilling jeg endte opp med å se fire ganger. Og det er litt fascinerende
egentlig for denne musikalen er litt lik Billy Elliot på den måten at den for
min del ikke overbeviser like mye som musikal-cd. Fint er det absolutt, men
noen musikaler funker veldig mye bedre på scenen enn på cd og dette er et slikt
tilfelle. Uansett cd eller scene er det i alle tilfeller sikkert at Next to
Normal er en unik musikal som virkelig motbeviser det til gangs om noen tenker
at musikaler er en overfladisk sjanger. Next to Normal er nemlig alt annet enn
det, den er smart og moden og virkelig interessant.
Her har vi en musikal
om en familie. Det er mor, far, sønn og datter og tilsynelatende en helt ordinær
familie før vi fort skjønner at dette bare er en illusjon. Ting er ikke som det
først ser ut i en musikal som tar opp temaer som psykisk helse i form av å
fortelle om hvordan moren, Diana, er bipolar med vrangforestillinger og hvordan
dette angår ikke bare henne, men også psykologer og familien hennes. Og jeg vil
ikke fortelle for mye om historien eller hva som skjer for det er veldig lett å
spoile ting og med Next to Normal er det bedre å oppdage det selv. Sikkert er det
i alle fall at denne musikalen er tankevekkende og engasjerende og en av de få
musikalene der jeg ble så interessert i karakterene at jeg skulle ønske de
kunne bruke historien som inspirasjon for en tv-serie eller noe liknende. Det
er noe magisk med en historie uansett medium som skaper så mye empati med
karakterene den forteller om og jeg elsker at vi her har en musikal som skaper
denne empatien og dette engasjementet og samtidig viser at også dette kan en
musikal være.
Med det sagt så er
Next to Normal ingen perfekt musikal, men samtidig er det vel ingenting som er
helt perfekt og med Next to Normal så er det de upolerte, rå sidene ved den som
gjør den til noe enda mer enn den ville vært ellers. Det hadde vært lett å
gjøre en slik historie som den Next to Normal forteller for skoleflinkt fortalt
og i stedet så tar Next to Normal sjanser og vinner på det. Og så har denne
musikalen noen scener som er så inderlig såre og fine og som fortsatt sitter
igjen så godt selv om det nå er rundt seks år siden jeg så denne musikalen in
real life, det er sanger her som jeg er veldig glad i og det er litt rocka
musikk som tidvis er ordentlig fengende.
Kort oppsummert så
bør man absolutt sjekke ut musikalcden her, men aller helst bør man håpe på en
mulighet til å se denne musikalen på scenen for da får man en opplevelse som er
helt unik og til dags dato noe av det flotteste jeg har sett.
Beste sanger: Everything else, Superboy and the
invisible girl og I miss the mountains
*
Heidi Gjermundsen Brochs norske versjon av I miss the mountains er nydelig (eller på nynorsk: nydeleg):
Ellers liker jeg sangen Everything Else: Og jeg syns Superboy and the invisible girl er veldig kul: Og om man vil kan man lese mer karolinske tanker om den norske oppsetningen :) * Uansett er alt som har med Next to Normal denne uka samlet her og i morgen er det klar for en ny musikal. Yay!
Jeg tror en av mine
mest positive overraskelser nok var da jeg så Billy Elliot på Folketeateret, en
musikal jeg i utgangspunktet var litt usikker på. For jeg hadde sett filmen
musikalen var basert på og likt den, men jeg hadde også lyttet til musikken til
musikalen på cd og ikke blitt helt overbevist. Billy Elliot på scenen var dog
fantastisk, jeg elsket det og syns til dags dato at det er Folketeaterets beste
musikaloppsetning så langt rett og slett fordi det er en så viktig historie.
Folketeateret er alltid proffe så man vet at man får flott skuespill og
fantastisk sang og dans og super underholdning i det hele tatt, men mange av
musikalene deres har likevel føltes bittelitt overfladiske der Billy Elliot
ikke er overfladisk i det hele tatt. I stedet ble det en påminnelse om at noen
musikaler gjør seg sååå mye bedre på scenen enn på cd.
Billy Elliot som
musikal forteller samme historie som filmen og det handler om Billy som savner
sin døde mor og bor sammen med far, bror og bestemor i et gruvesamfunn i
England der faren og broren hans blir del av gruvearbeiderstreiken på den
tiden. Så handler det om Billy som blir fascinert av ballett og bare vil danse
og det er der magien med denne historien ligger. Med tanke på perioden denne historien
foregår og settingen med gruvearbeiderstreiken og slike ting så er Billys
fortelling tilsynelatende mindre essensiell, men så er det likevel ham det
handler om og det viser hvordan en historie kan være vel så viktig selv om det
er den mindre historien. Det viser også hvordan å legge fokuset på den mindre
historien også kan gjøre hele historien viktigere og uansett så er dette en
musikal som gir et snev av ambivalens fordi gruvearbeiderstreiken ikke går så
bra, men Billy har en sjanse til å skape et eget og annerledes liv. Slutten
føles sår, men samtidig håpefull og jeg elsker Billy Elliot for denne
dobbeltheten. Og det minner om magien med filmen det hele er basert på som
fortsatt er omtrent den ene dansefilmen jeg vet om som har en skikkelig smart historie
i tillegg til dansing. Man ser Step Up-filmene for dansingen og ikke for
plottets skyld, men med Billy Elliot er historien det man tross alt sitter
igjen med. At det er fantastisk dansing også er bare en herlig bonus.
Så ja, jeg liker
denne musikalen og mens det ikke er en av mine største favoritter så har jeg en
live-filmet dvd med en britisk oppsetning av denne musikalen og den er det
alltid fint å komme tilbake til. Og det handler ikke bare om historien eller
musikken eller dansingen, men også atmosfæren som er helt spesiell og hvor
velutviklede karakterene er.
Og så har vi scener
som Electricity-scenen eller Angry Dance eller dansen med den voksne versjonen
av Billy som er helt magiske og da ender dette opp med å være en sår, vakker,
spesiell og fascinerende musikal som kanskje ikke har de mest fengende eller
minneverdige sangene, men som tar igjen med å ha et stort hjerte og mye mellom
linjene.
Beste sang:
Electricity
*
Dette er en veldig fin scene fra musikalen:
En annen scene jeg elsker er denne: Sistnevnte scene finnes for øvrig også i filmen Billy Elliot-musikalen er basert på og det er magisk der og: Og så kan man lese et forsvar for musikaladapsjoner av filmer om man vil og her er Billy Elliot-musikalen et godt eksempel. * Og det var det jeg har delt om Billy Elliot denne uka. Snart er det ny ukas musikal og god fornøyelse. Håper dette var av interesse :)
«DU du du du du DU DA
DAAAA!!!» Det inne i anførselstegnene vekker i en ideell verden til live tanker
om begynnelsen på sangen med samme navn som ukas musikal og av alle
musikalsanger så er nok «Phantom of the Opera» den som begynner aller mest
episk. Hva angår musikalen utover det så er ikke dette blant mine største
favoritter, men jeg syns den er kul og den er definitivt dramatisk og
storslagen på mange måter.
Her kan det ellers
nevnes i forbifarten at Andrew Lloyd Webber ikke er blant mine største
favoritter blant musikalkomponister. Jeg syns absolutt at han har en viktig
rolle i musikalhistorien, jeg liker flere av musikalene hans veldig godt og han
er absolutt en av de to grunnene til at jeg feirer 22. mars (som jeg kaller
Musikaldagen fordi både Lloyd Webber og Sondheim har bursdag da), men generelt
sett så liker jeg for eksempel Sondheim, Jason Robert Brown og Lin-Manuel
Miranda bedre. Med det sagt så kan Lloyd Webber definitivt kunsten å skape en
radiovennlig melodi som er kjent for og fenger flere enn kun de aller mest
musikalomane. Og det er også noe teatralsk ved musikken hans som aller mest
skinner frem i Phantom of the Opera, en musikal som er herlig pompøs og
lidenskapelig.
Phantom of the Opera
er ellers kort oppsummert historien om danseren Christine Daae som har en
nydelig sangstemme og de to mennene som elsker henne dypt og inderlig. Og der
har vi Raoul som etter min mening er veldig kjedelig, men tross alt helten på
mange måter og trygg og lojal som bare rakkern. Og Opera-fantomet som det
virker litt som om Lloyd Webber vil at man skal heie på siden han er et
musikalsk geni og skal virke som et slags misforstått geni, men så er det noe
som skurrer siden Opera-fantomet dreper folk og slikt og er lunefull og fæl og
det føles litt feil å heie på en sånn fyr også. Og så blir det skikkelig drama
og det er lidenskapelig og engasjerende og jeg er verdens dårligste på å
forklare denne musikalen så jeg anbefaler folk å lese synopsiset på Wikipedia i
stedet. Selv er det uansett ikke storyen i seg selv som jeg liker med denne
musikalen, men heller hvordan dette er gotisk og mystisk og spennende og man
blir så himla revet med av historien. Og jeg liker musikken veldig godt, jeg
liker atmosfæren nesten enda mer og jeg vil tro at dette er en musikal som er
helt magisk å se in real life pga. lysekronen og sånt.
Så ja, det er mye å
like her og de gjør absolutt opp for de tingene som ikke funker like godt. Sånn
fun fact så er dette for øvrig ikke den eneste musikalen basert på Phantom of
the Opera (som opprinnelig var en bok av Gaston Leroux som har blitt adaptert
til flere filmer og sånt), men det er den mest kjente og det er på ingen måte
spesielt rart at denne musikalen er ganske kjent. For dette er ingen perfekt
musikal, men den er flott og godt gjennomført og i tillegg veldig smart fortalt
sånn jeg ser det. Så hvis man vil ha en musikal med melodier som fester seg,
mye atmosfære og en passelig dose melodramatikk er dette altså et perfekt
alternativ. Og så kan man late som om oppfølgeren (Love never dies) bare er
fanfiction og synge med på tittellåten mens man later som om man er et sånt
menneske som kan synge slike sanger med bravur og så kan man dagdrømme om å
virkelig være et opera-fantom (eventuelt et teater-fantom for det har i alle fall
jeg egentlig veldig lyst til å være, tenk å bo på et teater <3) og tenke på
at det sikkert blir kult når Phantom of the Opera settes opp i Oslo høsten 2018
(selv om det egentlig er et litt safe musikalvalg når man kunne valgt en nyere
og mer ukjent Broadway-musikal, men det er bare meg). Det er mange muligheter
bare man passer seg fordi «he’s here, the phantom of the Opera …»
*
Think of me er ellers en nydelig sang:
Phantom of the Opera har profesjonelt oppført fanfiction i form av oppfølgeren Love never dies der denne sangen underholder meg veldig: James Cordens Crossroad Theatre-tolkning av Phantom of the Opera er fin og artig: Og her er et eksempel på ting Operafantomet finner på når han har fri:
Og det er i grunnen det jeg har å dele i forbindelse med Phantom of the Opera, men bare vent. Vips er det nye ukas musikaler å glede seg over og det er jo kult =D
Det var en periode
for noen år siden at jeg ble særlig tiltrukket av bøker og musikaler som var
litt edgy. Jeg tror selv dette skyldes at jeg på mange måter alltid har vært
ganske uskyldig og da var det en del av meg som likte når en bok eller en
musikal inneholdt sex og stygge ord og en del av elementene som ikke
interesserte meg in real life fordi jeg følte meg så kul når jeg lyttet til
musikaler om det og leste ungdomsbøker som inneholdt det, det var sånn
«Karoline, livin on the edge» liksom. Og jeg vet at det på ingen måte var
«livin on the edge» i det hele tatt, men bare følelsen av at å lytte til noe
eller å lese noe straks gjør deg bittelitt kulere og tøffere er verdt noe i seg
selv uansett om det er en illusjon.
Uansett, dette var en
digresjon, men samtidig ikke siden det var i denne perioden juni 2009 dukket
opp, måneden da jeg en kveld plutselig kom over Next to Normal og Spring
Awakening og ble veldig fascinert med en gang. Førstnevnte er et kapittel for
seg selv (jeg skal skrive mer om Next to Normal senere, for nå trenger dere
bare å vite at mitt livs aller beste teateropplevelse, om jeg må velge én ting,
nok var de fire(!) gangene jeg så Next to Normal på Det Norske Teatret) for her
handler det om Spring Awakening, en musikal jeg var helt besatt av mye av 2009
og 2010. Jeg lyttet til musikalcden igjen og igjen og igjen, jeg skrev lange
blogginnlegg om hvor fantastisk musikal det var, jeg så oppsetningen på norsk
på Oslo Nye Teater (en oppsetning jeg for øvrig vant billetter til i to
konkurranser på samme uke, noe som var begynnelsen på min karriere som deltaker
på nettkonkurranser, slik at jeg så både førpremieren og premieren og på
førpremieren traff jeg skuespillerne slik at det finnes et bilde der jeg gliser
henrykt ved siden av Adil Khan som jeg var ganske betatt av på den tiden) og
ja, jeg hadde veldig dilla rett og slett. I ettertid er det andre musikaler jeg
har fått mer sansen for og når jeg lytter til Spring Awakening nå så liker jeg
den, men nå bare liker jeg musikken ganske godt og det er det, men det var en
stor del av perioden 2011-2016 at jeg lyttet veldig lite til Spring Awakening
fordi jeg var redd for at jeg om jeg lytta til musikken igjen skulle få like
dilla på nytt. Og dette er også litt digresserende siden å komme til poenget er
vanskelig tydeligvis, men jeg ville bare ha litt bakgrunnshistorikk.
I alle fall handler
Spring Awakening om pubertet. Her er det sanger om sex, orgasme, kjærlighet og
homofili og det spesielle elementet er at all musikken i denne musikalen er
veldig moderne, det er en slags blanding av folk og rock som preger musikken og
det høres veldig ungt og kult ut, men så foregår handlingen rundt 1890 i
Tyskland med ungdom som har levd veldig beskyttet og ikke vet noe om hva som
foregår når de nå er i puberteten med nye følelser og tanker som de ikke
forstår seg på. Denne musikalen er ellers basert på et teaterstykke med samme
navn som ble skrevet i nettopp 1891 av Frank Wedekind (et teaterstykke jeg har
lest som er veldig underholdende og har et språk og en humor som føles mye mer
moderne enn man skulle tro) og er en av de musikalene man a) aldri kan se
sammen med foreldre fordi det ville vært ekstremt flaut og ubehagelig og b) en
sånn musikal der veldig mye går til helvete. Det er karakterer som dør, det er
sanger der man finner ut at andre karakterer igjen har det temmelig bedrøvelig
hjemme og ja, Spring Awakening er i det hele tatt ikke en musikal man kan kalle
koselig. Det man derimot kan kalle denne musikalen er viktig fordi den er en av
musikalene som var med å vise at musikaler kan ha en langt mer ungdommelig og
moderne sound enn man tenker når man vokser opp med Annie og Sound of Music og
liknende musikaler som absolutt er fantastiske, men også representerer en annen
æra på mange måter. På samme måte som Hamilton er Spring Awakening en musikal
som viser at musikaler kan være så mye mer enn hva man kanskje antar i første
omgang og det gjør den essensiell. Og mens jeg ikke har den samme fascinasjonen
som i 2009-2010 så er det alltid litt fint å lytte til musikken igjen fordi
sangene her er oppriktig fine og mens hovedinntrykket er rått, rocka og ungt,
så er det også nok av roligere øyeblikk som er mer såre og vakre eller bare
vakre også. Folk var unge også i 1890, pubertet og kjærlighet er like relevant
uansett tidsperiode noe foregår og om ikke alt dette har gitt deg lyst til å
lytte til denne musikalen så kan du gjøre det bare på grunn av
tilfredstillelsen det kan gi når man lytter til noe og vet med seg selv at man
er veldig glad man ikke lytter til det sammen med foreldrene sine. Dette er den
ultimate «å så edgy og rebelsk jeg er som lytter til dette, go me»-musikalen og
det er kjekt å ha slike alternativer også musikalmessig sett. Og så er Totally
Fucked en awesome sang, Left Behind er nydelig, det er en fin introduksjon til
Lea Michele og Jonathan Groff (som begge har blitt mer kjent for andre roller i
ettertid) og så er det kult og fengende så yay.
Beste sang: Totally Fucked, Left Behind og And then there
were none
*
Denne sangen er litt awesome =D
Jeg liker ellers denne sangen veldig godt (delvis fordi den er en sånn sang der ens indre tenåring våkner til livet igjen nesten uansett): Og så finnes det skikkelig tristvakre sanger som denne: Og om man vil tenke på noe helt annet enn Spring Awakening så kan man kose seg med sangteksten jeg har skrevet til den ikke-eksisterende musikalen om Havnesjefen:
Og dermed har jeg ingen mening fra eller til
(synges i den vel så ikke-eksisterende andre akten av Havnesjefen-musikalen
av tre karakter som bare dukker opp i denne scenen og som har til felles at
de ikke har fulgt med på nyheter om Havnesjefen fordi de har vært for opptatt
med sitt)
(bokorm)
Jeg kunne nok fulgt bedre med
lest hver artikkel, tenk deg det
I stedet handlet sommeren om bøker
Jeg trengte ord og tankespinn
Det fylte hjerte, fylte sinn
med fred
Og dermed har jeg ingen mening fra eller til
om det som nå har hendt på en to tre
Dermed har jeg ingen svar, ingen super kommentar
og det er det
Men jeg har lest og det var en suksess
*
(sportselsker)
Jeg kunne fulgt med, vet det godt
Men sommeren er alt for kort
for annet enn å være veldig sporty
Å bade, klatre, joggetur
En fotballkamp i fri dressur
var topp
Og dermed har jeg ingen mening fra eller til
om det som nå har hendt på en to tre
Dermed har jeg ingen svar, ingen super kommentar
og det er det
Å være sporty dog, jeg koste meg, så yeah
*
(bokorm og sportselsker)
Vi er fra to ulike planeter
Men her har vi den samme melodi
Vi fulgte ikke med
Og ikke nok med det
Vi hadde andre ting som fikk oss helt på gli
Og dermed har vi ingen mening fra eller til
om det som nå har hendt på en to tre
Dermed har vi ingen svar, ingen super kommentar
og det er det
Vi satser på at det går bra
*
(sliten alenemor)
Jeg har to barn på fem og tre
Ingen advarte meg nok om det
og hvordan de får meg til å bli sprø
For sprø for nyheters svanesang
Hver dag for kort, men og for lang
for meg
Og dermed har jeg ingen mening fra eller til
om det som nå har hendt på en to tre
Dermed har jeg ingen svar, ingen super kommentar
og det er det
Men det er øyeblikk da barn er alt
Øyeblikk da barn er kjærlighet
De fineste øyeblikk jeg vet
Og andre da jeg skulle solgt dem for et glass med vin
*
(bokorm, sportselsker, sliten småbarnsmor)
Og dermed har vi ingen mening fra eller til
om det som nå har hendt på en to tre
Dermed har vi ingen svar, ingen super kommentar
og det er det
Men vi har bøker, sport og barn
og det er slettes ikke bare, bare det
Ingen mening fra eller til
Ingen Havnesjefen-meninger her
Vi har nok av andre ting å tenke på
Som hva vi skal ha til middag...
*
Tross musikalsangen som ikke har noe med Spring Awakening å gjøre så handler dette
innlegget mest om nettopp Spring Awakening og jeg håper et behov for å teste ut denne
musikalcden følgelig er det folk i størst grad sitter igjen med etter å ha lest dette
innlegget.
Uansett takker jeg for oppmerksomheten og så er det klart for en ny ukas musikal i morgen!
