Mitt livs beste
teateropplevelse er sannsynligvis Next to Normal på Det Norske Teatret, en
forestilling jeg endte opp med å se fire ganger. Og det er litt fascinerende
egentlig for denne musikalen er litt lik Billy Elliot på den måten at den for
min del ikke overbeviser like mye som musikal-cd. Fint er det absolutt, men
noen musikaler funker veldig mye bedre på scenen enn på cd og dette er et slikt
tilfelle. Uansett cd eller scene er det i alle tilfeller sikkert at Next to
Normal er en unik musikal som virkelig motbeviser det til gangs om noen tenker
at musikaler er en overfladisk sjanger. Next to Normal er nemlig alt annet enn
det, den er smart og moden og virkelig interessant.
Her har vi en musikal
om en familie. Det er mor, far, sønn og datter og tilsynelatende en helt ordinær
familie før vi fort skjønner at dette bare er en illusjon. Ting er ikke som det
først ser ut i en musikal som tar opp temaer som psykisk helse i form av å
fortelle om hvordan moren, Diana, er bipolar med vrangforestillinger og hvordan
dette angår ikke bare henne, men også psykologer og familien hennes. Og jeg vil
ikke fortelle for mye om historien eller hva som skjer for det er veldig lett å
spoile ting og med Next to Normal er det bedre å oppdage det selv. Sikkert er det
i alle fall at denne musikalen er tankevekkende og engasjerende og en av de få
musikalene der jeg ble så interessert i karakterene at jeg skulle ønske de
kunne bruke historien som inspirasjon for en tv-serie eller noe liknende. Det
er noe magisk med en historie uansett medium som skaper så mye empati med
karakterene den forteller om og jeg elsker at vi her har en musikal som skaper
denne empatien og dette engasjementet og samtidig viser at også dette kan en
musikal være.
Med det sagt så er
Next to Normal ingen perfekt musikal, men samtidig er det vel ingenting som er
helt perfekt og med Next to Normal så er det de upolerte, rå sidene ved den som
gjør den til noe enda mer enn den ville vært ellers. Det hadde vært lett å
gjøre en slik historie som den Next to Normal forteller for skoleflinkt fortalt
og i stedet så tar Next to Normal sjanser og vinner på det. Og så har denne
musikalen noen scener som er så inderlig såre og fine og som fortsatt sitter
igjen så godt selv om det nå er rundt seks år siden jeg så denne musikalen in
real life, det er sanger her som jeg er veldig glad i og det er litt rocka
musikk som tidvis er ordentlig fengende.
Kort oppsummert så
bør man absolutt sjekke ut musikalcden her, men aller helst bør man håpe på en
mulighet til å se denne musikalen på scenen for da får man en opplevelse som er
helt unik og til dags dato noe av det flotteste jeg har sett.
Beste sanger: Everything else, Superboy and the
invisible girl og I miss the mountains
*
Heidi Gjermundsen Brochs norske versjon av I miss the mountains er nydelig (eller på nynorsk: nydeleg):
Ellers liker jeg sangen Everything Else:
Og jeg syns Superboy and the invisible girl er veldig kul:
Og om man vil kan man lese mer karolinske tanker om den norske oppsetningen :)
*
Uansett er alt som har med Next to Normal denne uka samlet her og i morgen er det klar for en ny musikal. Yay!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar