Dogfight - en samlepost :)

Dogfight

Det er noen musikaler der storyen ikke interesserer meg noe særlig. Dogfight er et godt eksempel på det, men også et eksempel på at manglende interesse for en musikals story ikke nødvendigvis betyr at musikalen ikke fascinerer. For min del er nemlig Dogfight fascinerende nok, nettopp fordi det er en musikal jeg liker innmari godt å lytte til fordi musikken er så oppriktig fengende og sympatisk.

Dette er ellers en av de første musikalene til suksessduoen Pasek & Paul og en musikal so absolutt viser spennet denne duoen har. Fra musikken her som bærer preg av 60-tallssettingen i musikalen til den mer moderne og mer poporienterte musikken i Dear Evan Hansen, bare for å nevne noe. Dette er personer som åpenbart brenner for musikalen som sjanger og har god teft for kunsten å skape musikk som fenger og akkurat det er ting som er lett å like. På samme måte som det altså er lett å like Dogfight.

Selv liker jeg denne musikalen altså i hovedsak på grunn av musikken, men det er også en flott karakter som skapes i Rose (som det på mange måter handler mye om) og det er god sang og godt skuespill her i tillegg. Alt dette elementer som absolutt kan skape nysgjerrighet overfor en musikal og som gjør dette til en musikal jeg gjerne deler klipp fra og sånt denne uka.

Og mens jeg ikke har fortalt så mye om storyen så liker jeg hvordan denne musikalen slutter. For meg føles det litt bittersøtt, men aller mest håpefullt og med en sånn ende man kan dikte videre på. Sånn sett er dette en slags begynnelse. Begynnelsen på en historie, en del av begynnelsen på Pasek & Pauls karriere og en begynnelse på enda flere måter som jeg sikkert ikke kommer helt på nå.

Beste sang: Pretty Funny

*

Denne sangen er en fin duett med naturlig og godt samspill (som dog kommer enda bedre frem på versjonen jeg postet på Facebook, men den fikk jeg ikke kopiert over hit):

Denne sangen er en annen kul duett som er sååå fengende og som har supre harmonier:


Og så har vi denne sangen som er sår og et veldig godt formidlet øyeblikk:


Og fra noe som ikke er Dogfight, men så absolutt er Pasek & Paul har vi This is me fra The Greatest Showman som også er awesome:



Og det var det jeg ville dele denne uka. God fornøyelse :)
*

Ellers er det søndag, jeg har ting jeg gruer meg til i morgen og jeg misliker slutten av januar fordi det er "måtte betale alle regningene i hele verden samtidig"-sesong, men utenom det er livet fint og alt ordner seg =D

Cats - en samlepost :)

Cats

Egentlig hadde jeg en plan om å ha Chorus Line som ukas musikal nå fordi jeg har hatt en sånn tanke om å velge musikaler i januar som for meg på sett og vis handler om begynnelser og hva er vel en mer tydelig begynnelse på noe enn en auditionsetting? Som overskriften her viser ombestemte jeg meg, litt fordi jeg egentlig bare har én sang jeg er ordentlig fan av i Chorus Line (Nothing), men mer fordi jeg kom i modus til å ha noe mer nostalgisk. Dessuten var det på tide med en ny musikal av Andrew Lloyd Webber for greit nok så har han aldri vært blant mine største favoritter, men han er likevel viktig og essensiell og en komponist som på mange måter står bak mange av de første musikalene jeg oppdaget. Og Cats var en del av denne begynnelsen, det var en musikal som var blant de første musikalene jeg likte etter at jeg hadde et ord for musikalen som sjanger og det ikke bare var en karolinsk fascinasjon overfor historier med masse sang og dans.

Cats passer også godt til hvordan jeg denne uka ville ha en ukas musikal med mye dans for det er det masse av i Cats og jeg vil tro det for mange er blant Cats hovedattraksjoner, ikke minst fordi dette er en musikal med meget tynt plott. Og det er kanskje naturlig at en musikal basert på et knippe dikt av T.S. Elliot ikke er kongen på haugen når det gjelder musikaler med en sterk story, det føles liksom som om fokuset her mer har vært på å presentere ymse katte-karakterer og å ha fengende sanger og flotte dansescener, men samtidig føler jeg ikke at det gjør noe. Om noe så gjør det bare at man setter pris på denne musikalen for å være litt annerledes. Og jeg liker at denne musikalen tør å være sær og mer enn det liker jeg at Andrew Lloyd Webber tok sjansen på en musikal som på papiret ikke høres som noe som kan funke, men som jo har visst seg å ikke bare funke, men funke veldig, veldig godt (denne musikalen er blant de som har spilt lengst og blitt satt opp flest steder).

Selv elsker jeg hvordan jeg lyttet litt til en Cats-musikalcd på Spotify etter ikke å ha lyttet til Cats på lenge og likevel var det litt som å komme hjem, det føltes naturlig å lytte til igjen. Og det er noe universelt med denne musikalen, kanskje nettopp fordi den handler mer om karakterer og stemninger enn en sterk story og følgelig kan føles relevant nesten uansett. Så ja, denne musikalen er veldig fin og appellerer både til nostalgikeren i meg og den delen av meg som, etter at mamma fikk katt i slutten av september, for tiden syns katter er særlig fantastiske dyr. Cats som er dans, Cats som er Memory (som er en av de sangene jeg aldri blir lei av) og Cats som er fin og fascinerende og litt rar og på ingen måte perfekt for alle, men som for meg funker fett.

Beste sang: Memory

*

Denne dansesoloen er så fin:

Denne sangen er rocka og kul:


Denne sangen er veldig, veldig nydelig:


Og ellers kan man lese diktsamlingen Cats er basert på om man vil :)
*
Da er en uka med Cats i fokus fullført og i morgen er det klart for en ny ukas musikal. Dessuten er det i det hele tatt klart for en ny uke som jeg personlig har veldig tro på siden den kommer til å inneholde flere finheter =D Yay!

The Band's Visit - en samlepost :)

TheBand’s Visit

For noen år siden kom det en film ved navn «The Band’s Visit» om et egyptisk politi-band som skulle spille en konsert på det arabiske kultursenteret i den israelske byen Petah Tikvah, men kjøpte feil når de skulle kjøpe billetter og havnet i småbyen Bet Hatikvah i stedet. Denne filmen hadde jeg aldri hørt om og jeg har fortsatt ikke sett den, men hvis den er like atmosfærisk som musikalen basert på denne filmen som nylig har kommet høres det ut som en fin opplevelse.

Musikalen The Band’s Visit er nemlig en musikal jeg i det siste har vært veldig glad i. Her er storyen den samme og sånn sett er det en litt spesiell musikal i og med at det egentlig er ganske lite som skjer. Det handler bare om mennesker som drar til et lite sted, tilbringer en natt der, møter andre mennesker som de blir berørt av og så fortsetter livet videre. Og noen kan tenke at en musikal der ingenting virkelig skjer høres kjedelig ut, men det er hvis de ikke har lyttet til musikalcden, noe jeg nå har gjort flere ganger og med det lært at å, denne musikalen er magisk. For det er så mye viktig med de små øyeblikkene, med møtet mellom mennesker. Denne musikalen er et øyeblikksbilde i seg selv, den viser hvordan de små og uvesentlige historiene i seg selv kan være vel så viktig som det store bildet og jeg elsker den for det og elsker også hvordan denne musikalcden gir meg noe nytt og uvant med at mange av sangene ikke har tekst, men mer er en blanding av rytmer. Hele denne musikalcden er en blanding av israelsk folkemusikk, egyptiske rytmer, amerikansk jazz og i det hele tatt lite musikk som ved første gjennomlytting røper at å ja, denne sangen er hentet fra en musikal og det gjør at dette er en musikal som på ingen måte kun er ment for musikalelskere, jeg tror dette kan likes vel så godt av folk som ellers er litt skeptisk overfor musikaler eller mennesker som liker musikaler, men vil ha noe som skiller seg ut.

Med andre ord er The Band’s Visit noe helt for seg selv og noen andre grunner til dette er de medvirkende og da særlig Katrina Lenk som spiller kaféeieren Dina i småbyen Bet Hatikvah og som blant annet skaper en nærmest hypnotisk atmosfære i sangen «Omar Sharif». Men det er mye fint på musikalcden og noe jeg liker er oppfordringen jeg har lest at flere av de involverte har fått om å fokusere ganske mye mer på formidlingen enn på sangteknikk. Dette ser man særlig i sangen «Papi hears the ocean» (som er min personlige favoritt fra denne musikalen), en sang som ikke er sunget særlig bra, men som er så sjarmerende og morsom og godt fremført at man elsker det genuine ved den. Videre er det flere andre fine sanger og mens det finnes noen sanger her som jeg finner litt for kjedelige så føles ingenting overflødig eller uviktig. Og samtidig så er alt uvesentlig, så vel som overflødig fordi alt handler om øyeblikk for meg her, alt handler om stemning og begynnelser og kanskje det er der magien ligger, magien i at hele denne musikalen føles som første kapittel i en historie der jeg har skikkelig lyst til å lese videre da jeg plutselig er på siste side og må vende tilbake til virkeligheten.

Det fine med musikalcder da er at man kan starte dem fra spor en på nytt og det er altså svært fristende med ukas musikal. Musikalen som i det siste har stjålet hjertet mitt.

Beste sanger: Papi hears the Ocean, Omar Sharif og Answer me

*

Denne sangen er nydelig og veldig atmosfærisk:

Den ene sangen her har jeg dilla på for tiden og den andre er en jazzy og herlig finhet:



Denne sangen igjen er stille og ettertenksom og veldig nær og vakker:


Og hvis man vil ha litt underholdning i form av en sang som deler komponist, men ikke musikal så finner jeg denne sangen veldig artig:


Og med det har jeg tatt for meg ukas musikal og i morgen er det klart for en ny ukas musikal så hurra for det. 
*
Håper alle har hatt en fin uke :)

13 - en samlepost :)

13– The Musical

Det som blir litt interessant med musikalgruppa i 2018 er at jeg vil bli utfordret litt mer. For nå har de fleste av de musikalene jeg elsker aller mest vært ukas musikal og da er det ikke alltid like opplagt hvilken musikal jeg vil trekke frem for meg heller. Samtidig er det noe spennende ved det, på samme måte som det er noe spennende med et nytt år i det hele tatt. Et nytt år er synonymt med begynnelser og om det er et stikkord for musikalene jeg skal trekke frem i januar er det at de alle for meg representerer begynnelser. Det er musikaler jeg syns føles som kapittel en i en bok, level en i et tv-spill, musikaler som for meg representerer ikke føles ferdig fortalt, men så er akkurat det noe av magien ved dem.

Og ukas musikal er 13, en musikal av Jason Robert Brown som er litt spesiell i form av at jeg bryr meg veldig lite om storyen. Jeg vet jo litt; det handler om Evan som flytter fra New York til Appleton, Indiana, det handler om trettenåringer og ymse utfordringer i trettenåringers liv, det er jo noen ting jeg vet om storyen, men for meg er ikke det som skjer i denne musikalen særlig interessant. Det jeg liker med denne musikalen er musikken, mer bestemt at den er veldig fengende. Dette er en musikal jeg ofte lytter til hvis jeg sitter og spiller nettspill og vil ha noe behagelig musikk i bakgrunnen og mens andre av Jason Robert Brown byr på mer intrikate historier og sanger som bunner dypere, føler jeg at dette likevel er en veldig viktig musikal i form av at den virkelig tar ungdomstiden på alvor. Det er en letthet her, ja, men det er også omtanke og engasjement og enda en god grunn til å være fan av Jason Robert Brown.

Dessuten er alle de involverte ungdommene på musikalcden her himla flinke (blant disse ungdommene finner vi Ariana Grande som altså var med i musikaler før hun ble verdenskjent artist), det skapes fine karakterer her og det er altså noen veldig fengende sanger her som jeg liker skikkelig godt.

Så ja, dette er en fin musikal å starte året med. La oss starte ungt og friskt og med fine sanger som har en plass i hjertet mitt og kanskje i andres hjerter med.

Beste sanger: What it means to be a friend og A little more homework 

*

Denne sangen har en laidback vibe som jeg liker:

Denne sangen er fin og sensitiv:



Denne sangen er lett å relatere seg til:


Og så er det fint å lese om Jason Robert Brown mens man konkluderer at han virker som en kul fyr.
*

Ellers er uke 1 av 2018 allerede bortimot ferdig og jeg syns egentlig at dette året har vært ganske fint så langt. Man har jo selvsagt ingen garantier for at det vil vare, men når man leser bøker er en god start noe som gjør at man veldig gjerne leser videre og hvis dette året hadde vært en bok hadde det altså vært en bok jeg på ingen måte ville følt noe stress med å legge fra meg og det er jo bra. 

Håper året har startet bra for alle som eventuelt leser dette innlegget også og så blir det ny ukas musikal i morgen. Yay!