The last five years - samlepost :)

The Last Five Years

The Last Five Years er en av de musikalene som det alltid er fint å komme tilbake til. Kanskje fordi musikken er så fengende og lett å like, noe som i det hele tatt ofte er tilfelle med musikken til Jason Robert Brown. Og kanskje fordi dette rett og slett er en veldig smart, sår og fin musikal som jeg er veldig glad i.

Her handler det om forholdet mellom forfatteren Jamie og skuespilleren Cathy og de fem årene de fikk sammen og så er twisten at sangene veksler mellom Cathy og Jamie og at historien fortelles riktig vei med Jamie, mens den fortelles bakfra for Cathy. Dvs. i Cathy sitt tilfelle er den første sangen på slutten av forholdet og den siste sangen i begynnelsen av det mens det er omvendt med Jamie. Dette dramaturgiske grepet kunne blitt forvirrende, men med Jason Robert Brown blir det aldri det. I stedet blir det sårt fordi man i begynnelsen har Jamies entusiastiske «Shiksa Goddess» og vet at det ikke vil vare mens Cathy sin siste sang er «Goodbye until tomorrow» der hun er så håpefull og man allerede vet at musikalen for hennes del begynte alt annet enn håpefullt.

Og selv elsker jeg hvordan denne musikalen fortelles. For ja, det er sårt og likevel på en måte vakkert og det gjør at dette stykket på sett og vis går i sirkel, er en slange som biter seg selv i halen. Fra sorg til glede, glede til sorg og hele tiden er Cathy og Jamie alene i sangene sine med unntak av «The next ten minutes» der de møtes i midten og gifter seg. Dette er ellers en ganske liten musikal i form av at Cathy og Jamie også er de eneste karakterene vi møter, dette er bare deres historie, og dette gjør denne musikalen til noe nært, intimt og personlig som i all sin beskjedenhet er vel så viktig som de store og mer episke musikalene er. Det er ellers lett å kjenne seg igjen i hvordan dette handler om skapende mennesker (Jamie som skriver, Cathy som er skuespiller) og man kan skjønne sårheten i det når en lykkes mer enn den andre (i dette tilfelle gjør Jamie kjempesuksess som forfatter mens Cathy sliter med å få jobber som skuespiller) og hvordan det kan tære på et forhold. Man forstår både Jamie og Cathy og om man tar seg i å like en av dem litt bedre enn den andre så skjønner man den andres perspektiv veldig godt også.

Og så liker jeg denne musikalen fordi sangene er veldig fine, selv de jeg liker litt mindre har fortsatt sine interessante kvaliteter. Jeg liker denne musikalen fordi det finnes så mange fine tolkninger av sangene her. Og jeg liker at musikken til Jason Robert Brown ofte i hovedsak er pianobasert og kanskje særlig her. Det er noe jordnært med lyden av jazzy musikaltoner trillende frem fra tangentene, noe genuint med denne musikken i det hele tatt som også er med på å skape nærheten og den selsomme atmosfæren.

Så ja, ukas musikal er The Last Five Years. God fornøyelse og ha en fortsatt fin dag.

Beste sanger: See I’m smiling, I can do better than that og A miracle would happen

*

Her har vi en sang som er kul:

Her er en annen flott versjon av samme sang:



Her har vi den kuleste sangen til Jamie:



Og så er dette sårt og fint:



*
Med andre ord er det flere fine øyeblikk i denne musikalen og jeg håper de jeg trakk frem falt i smak. Ellers er jeg snart klar for en ny ukas musikal. Yay!

Oliver! - en samlepost :)

Oliver!

Musikalen Oliver er basert på Dickens «Oliver Twist» (en bok jeg innbiller meg at jeg har lest, men så er jeg ikke sikker) og er en musikal som er ganske så klassisk, så vel som ganske så fin. Noen ganger pleier jeg ellers å se for meg at Oliver her vokser opp til å flytte til USA og bli milliardær sånn at han også kan være samme karakter som Oliver Warbucks i musikalen Annie, men det går egentlig ikke siden Oliver foregår sent på 1830-tallet mens Annie er tidlig på 1930-tallet og Oliver Warbucks der definitivt ikke er nærmere 100 år. Dessuten er det to vidt forskjellige musikaler. I teorien kunne det nesten funket likevel.

Uansett, det var en digresjon og poenget er at Oliver er en fin musikal med finfine sanger som jeg føler aldri blir for dyster og seriøs selv om det er en tid der mange hadde vanskelige forhold og en viss dickensk dysterhet selvsagt er der av og til. Det føles likevel håpefullt, mye på grunn av at mange av sangene er ganske livsglad og mye fordi Oliver er så himla velmenende og idealistisk. Han er en sånn karakter som nesten uansett hva som skjer fortsatt tror på det gode i mennesket og det gjør at man heier på ham og vil at han skal få rett.

Og så er Nancy en skikkelig sår og fascinerende karakter, Fagin er litt av en karakter han også og Artful Dodger er temmelig awesome så ja, dette er i det hele tatt en musikal med mange karakterer man blir engasjert i. Dessuten har de aller fleste karakterene både gode og dårlige sider rent utover Oliver som er bare god og Bill som er bare ond og fæl og motbydelig.

Greia er at jeg egentlig ikke har så mye å skrive om denne musikalen, ikke fordi den er uengasjerende og uinteressant for det er den absolutt ikke, jeg bare har ikke så mye fornuftig å si. Dette er en fin musikal, enkelt og greit, den har sjarm og sanger som fester seg og en helt egen atmosfære som er noe helt for seg selv. Og derfor føles det riktig å ha dette som ukas musikal så ja. God fornøyelse og hurra for klassisk musikalfølelse.

Beste sang: As long as he needs me 

*

Consider Yourself er en finfin sang:

Dette er en kul animert tolkning av Food, Glorious Food:


Og denne sangen er flott:


Og hvis man vil ha variasjon fra fine klipp så finnes karolinske album der norske politiske partier sammenliknes med musikaler :)
*
Med det har jeg samlet ting som har med musikalen Oliver å gjøre og litt andre ting her og i morgen er det klart for en ny ukas musikal. God fornøyelse og vi bables =D

Les Miserables - en samlepost :)

Les Miserables

Tenk deg at du er tretten år og finner en video med Les Miserables Tenth Anniversary Concert på biblioteket og tar den med hjem. Den gangen så vet du jo at du liker musikaler, men du har enda ikke lært at du elsker det og du tenker at dette vil bli fint å sjekke ut, men er ikke forberedt på det du får. Og det du får er gåsehud fra første tone og en enorm fascinasjon overfor musikken og de som synger dem. Om man kan forelske seg i en stemme så er det akkurat det som skjer når du hører Philip Quast synge og Lea Salonga er så inderlig god som Eponine at du fra den dato alltid vil heie på Eponine og fortvile over skjebnen hennes. Du blir betatt, du gir deg hen og på en ferietur med familien kort tid senere har du lånt «De Elendige» på biblioteket og leser den på flyturer og kaféer, leser og leser og føler deg skikkelig moden og sofistikert siden det på det tidspunktet er den tykkeste og mest krevende boka du har lest. Du er tretten og leser til sammen rundt 1000 sider om lidenskap og revolusjoner mens du hører musikken spille i hodet ditt mens du leser og alt smelter sammen til en blanding av musikk og ord og så er dette bare begynnelsen. Årene vil gå og du vil konkludere med at Javert er en av de aller mest interessante av alle oppdiktede karakterer, du vil sammenlikne med Colm Wilkinson hver gang du hører noen synge «Bring him home» fordi han holder den siste tonen der i tjue(!) sekunder og du vil beslutte at Les Miserables slett ikke er favorittmusikalen din, men det er en musikal som alltid vil være et sted blant topp 10 i det minste fordi den er helt fantastisk. Tenk deg alt dette og kun fordi du lånte en film på biblioteket. Det var slik historien om Les Miz begynte for meg …

Siden har jeg oppdaget andre musikaler som får hjerte mitt til å brenne, men det er en magi i Les Miz, kanskje fordi den er så storslått. Der noen musikaler er mer lavmælte og har en magi i de små øyeblikkene så er Les Miz episk fra ende til annen, det hele mens den forteller en hel haug med historier og imponerer med å være såpass episk og høyverdig.

Og samtidig er det ting å kommentere på og det største problemet med Les Miz er nettopp det at den er et så safe valg fra teatre å sette opp. For ja, det er en fantastisk musikal, men alle vet at det vil bli flott og at Les Miz basically er den sikreste måten omtrent å selge massevis med billetter. Det er en liten del av meg som syns det er litt synd å bli minnet på at teatre som alt annet er avhengig av økonomi og ikke bare lidenskap for at det skal gå rundt for om så ikke var tilfelle kunne teatre kastet seg ut i nyere Broadway-musikaler som Wicked og Matilda, eller for den saks skyld Into the Woods eller Disneys Hunchback of Notre Dame (som jeg dessverre ikke fikk sett da den for kort tid siden ble satt opp i Danmark) og nå er det for mange teatre her til lands et for usikkert kort å satse på noe litt mer ukjent for massen. Samtidig er ikke dette egentlig et så veldig stort problem, det er bare noe jeg tenker en del på siden jeg ikke har økonomien til å dra på teater i utlandet særlig ofte og dagdrømmer om å se alt.

Les Miz er tross alt brilliant og det er mange gode grunner til at den settes opp ofte, blant annet at det handler om følelser. Alle de store følelsene finnes her. Kjærligheten, misunnelsen, sårheten og engasjementet og samtidig kan man fascineres av hvordan Les Miz IKKE handler om den store franske revolusjonen slik man skulle tro basert på hvor storslagent det er. I stedet er revolusjonen i musikalen en ganske liten revolusjon som i hovedsak består av et knippe studenter og i tillegg foregår snaut førti år etter den virkelig store revolusjonen i Frankrike. Samtidig er det en magi i hvor seriøst studentene tar opprøret sitt og det viser at en revolusjon fortsatt kan være på liv og død for de som er midt oppe i den og hvordan Les Miz får alle historiene selv, uansett om de egentlig er ganske små til å bli store og viktige. Victor Hugo skrev en historie som var alt på en gang og likevel funket fantastisk og som musikal er det like gjennomført og det er noe man må applaudere uansett om man elsker Les Miz uten forbehold eller tidvis tenker at den er litt overvurdert.

Og det er også en magi i at hjertet i historien her godt mulig er noe annet for alle som ser Les Miz for er det en historie om Cosette og hennes utvikling fra et utnyttet barn i fæle kår hos Thenardier-paret til vakker og elsket som voksen eller kanskje en historie om Eponine som har en god barndom, men som voksen er ulykkelig forelsket i Marius og ikke har det så bra, er det om denne revolusjonen som på sett og vis ikke egentlig er en ordentlig revolusjon eller er det om Jean Valjean og Javert. Svaret er at hjertet i historien kan være en av disse tingene samtidig som det er alle disse historiene og flere til samtidig i en fortelling om Frankrike og menneskene der, alt sammen i en musikal som jeg tross alt er veldig, veldig glad i. Og nå settes den på nytt opp her til lands, jeg gleder meg sååå til å se det og jeg håper denne teksten om Les Miz er noe du kan lese «On my own» mens du kan si at «I dreamed a dream» og så mot «Stars» mens du gledet deg til «One day more» 😉 Kort oppsummert, hurra for Les Miserables og husk at om noen spør hvem du er så er du kulest i klassen om du svarer 24601!

*

Dette er ganske så fornøyelig:

Denne sangen er veldig sår og veldig fin:



Eponine sin sang er sååå gjennomfin:



Og Javert er awesome:


Les Miserables er i det hele tatt en meget sterk musikal og jeg kunne trukket frem så mange flotte øyeblikk. For eksempel anbefaler jeg på det sterkeste å søke opp Colm Wilkinsons versjon av "Bring him home" fordi han holder den siste tonen der i 20 sekunder og det er noe av det mest imponerende jeg har sett. 

Ellers er jeg i morgen klar for en ny ukas musikal og da kan jeg vel avslutte med en liten oppfordring som ikke har med musikaler, men som er superviktig. Stem i morgen om du ikke har det! Yay!

Book of Mormon - en samlepost :)

Book of Mormon

Noen ganger er det en fin ting å time valget av ukas musikal med premieren på en oppsetning av den og slik er det denne uka og neste. I denne omgang passer det ypperlig å la Book of Mormon være ukas musikal i forbindelse med at den til helgen har premiere på Det Norske Teatret (jeg har selv billetter til forestillingen 11. oktober så jeg må late som om jeg har evnen til å være tålmodig). Mer enn det er det dog fint å ha dette som ukas musikal fordi dette er en himla flott musikal som tilbyr noe å glede seg over for de fleste. Selv så jeg denne musikalen i London i 2015 og jeg har lyttet en del til musikalcden og Book of Mormon er genialitet.

Anyway. Her handler det om to unge mormonere som skal ut på oppdrag og sendes til Uganda for å dele troen sin, noe som blir en større utfordring enn forventet siden innbyggerne der er litt mer opptatt av lokale warlorder (aner ikke det norske ordet for det), sult og AIDS og ikke er helt med på mormonernotene. Og så utvikler dette seg til en satirisk musikal om religion, vennskap og veldig mye mer som kunne funket om det bare var satirisk og morsomt, men som blir brilliant fordi det er enda mer ved dette enn det. Greia med Book of Mormon som musikal er at den klarer en svært vanskelig balansegang i at ja da, den er absolutt satirisk og artig og den gjør definitivt litt narr av religion. Men den har også likevel full respekt for religion på samme tid, når den tøyser med det så er det tøyset til en lillebror som kan være himla irriterende, men du vet at han er veldig glad i deg og at det ikke er ment slemt. Det er noe nærmest genialt i hvordan dette er en musikal som kan funke like perfekt for en mormoner som en ateist, en katolikk som en humanetiker, hvordan troen til mormonerne tas fullstendig på alvor samtidig som det er skapt av folk som absolutt ser moroa i det også. Og magien gjelder ikke bare behandlingen av temaet tro, men også hvordan dette er en universell musikal som passer for folk i alle aldre fra 10-99. Det finnes tenåringer som vil elske denne musikalen, men også folk på seksti eller folk i førtiårene eller som meg som så denne musikalen da jeg var nesten 30 år og elsket hvert sekund. Alt dette ved Book of Mormon er ting som fascinerer.

For meg personlig er noe av det jeg ellers liker best med Book of Mormon det at den har så mange popkulturelle referanser til andre musikaler. To klare eksempler på dette er «You and me (but mostly me)» som likner en hel del på «The Wizard and I» fra Wicked og «I believe» som har en hel del til felles med «I have confidence» fra Sound of Music. Og det blir likevel aldri så likt at jeg føler det kan betegnes som plagiat, det er mer det at denne musikalen er en musikal med full respekt og kjærlighet overfor musikalene den er etterkommer av og for min del elsker jeg sånt fordi det for meg er lekent og morsomt å kjenne igjen referansene mens det for andre som ikke er fullt så oppdaterte kan være en fin introduksjon til tidligere musikaler. Og jeg liker når historier ikke bor i et vakuum, men er seg bevisst det som har kommet før dem og tradisjonen de føyer seg inn i og Book of Mormon gjør dette med glans og er åpenbart laget av folk som elsker musikalsjangeren og brenner for å gi den all den respekt den fortjener.

Og så er det morsomt, men også smart. Det er tidvis en del banning og det tar seg en masse friheter, men blir likevel aldri vulgært og det er noen oppriktig rørende øyeblikk oppi alt sammen som gir det en ekstra magi. Book of Mormon er rett og slett en sabla kul og flott musikal med karakterer man blir engasjert i, sanger som man får på hjernen og mye å kose seg med uansett om man er ung eller gammel, religiøs eller ateist, musikalelsker deluxe eller litt mer «jo ja, musikaler kan nok sikkert funke en gang i blant». Og om noen fortsatt ikke er helt overbevist så kan jeg kanskje nevne at skaperne bak denne musikalen er skaperne bak South Park som har samarbeidet med Robert Lopez (som for noen er mest kjent som en av folkene bak musikken i musikalen Avenue Q og for andre igjen er mer kjent for å ha vært med på å skape musikken i Frozen). Det er med andre ord snakk om smarte folk i populærkulturen som står bak musikken og tekstene her.

Så benytt muligheten om du får sjansen til å se Book of Mormon, sjekk ut musikalcden og vit at dette er en smart, morsom og veldig underholdende musikal med mye å glede seg over. Yay!

*

Her er et fint norskt øyeblikk (norske premieren var i går og det var billettlotteri og jeg vant dessverre ikke, men jeg skrev to sanger og spiste shave ice og det er fint det og):

Her er besteste sangen (pga. likheten den har med "I have confidence" fra Sound of Music):



Og her er en liten dose Disney-prinsesse-sang:


Og så finnes det et godt åpningsnummer som er med på denne lista og ja, Book of Mormon er kul og livet er en temmelig ålreit dings :)

Ha en fin dag og yay for musikaler <3