Tenk deg at du er
tretten år og finner en video med Les Miserables Tenth Anniversary Concert på
biblioteket og tar den med hjem. Den gangen så vet du jo at du liker musikaler,
men du har enda ikke lært at du elsker det og du tenker at dette vil bli fint å
sjekke ut, men er ikke forberedt på det du får. Og det du får er gåsehud fra
første tone og en enorm fascinasjon overfor musikken og de som synger dem. Om
man kan forelske seg i en stemme så er det akkurat det som skjer når du hører
Philip Quast synge og Lea Salonga er så inderlig god som Eponine at du fra den
dato alltid vil heie på Eponine og fortvile over skjebnen hennes. Du blir
betatt, du gir deg hen og på en ferietur med familien kort tid senere har du
lånt «De Elendige» på biblioteket og leser den på flyturer og kaféer, leser og
leser og føler deg skikkelig moden og sofistikert siden det på det tidspunktet
er den tykkeste og mest krevende boka du har lest. Du er tretten og leser til
sammen rundt 1000 sider om lidenskap og revolusjoner mens du hører musikken
spille i hodet ditt mens du leser og alt smelter sammen til en blanding av
musikk og ord og så er dette bare begynnelsen. Årene vil gå og du vil
konkludere med at Javert er en av de aller mest interessante av alle oppdiktede
karakterer, du vil sammenlikne med Colm Wilkinson hver gang du hører noen synge
«Bring him home» fordi han holder den siste tonen der i tjue(!) sekunder og du
vil beslutte at Les Miserables slett ikke er favorittmusikalen din, men det er
en musikal som alltid vil være et sted blant topp 10 i det minste fordi den er
helt fantastisk. Tenk deg alt dette og kun fordi du lånte en film på
biblioteket. Det var slik historien om Les Miz begynte for meg …
Siden har jeg
oppdaget andre musikaler som får hjerte mitt til å brenne, men det er en magi i
Les Miz, kanskje fordi den er så storslått. Der noen musikaler er mer lavmælte
og har en magi i de små øyeblikkene så er Les Miz episk fra ende til annen, det
hele mens den forteller en hel haug med historier og imponerer med å være
såpass episk og høyverdig.
Og samtidig er det
ting å kommentere på og det største problemet med Les Miz er nettopp det at den
er et så safe valg fra teatre å sette opp. For ja, det er en fantastisk
musikal, men alle vet at det vil bli flott og at Les Miz basically er den
sikreste måten omtrent å selge massevis med billetter. Det er en liten del av
meg som syns det er litt synd å bli minnet på at teatre som alt annet er
avhengig av økonomi og ikke bare lidenskap for at det skal gå rundt for om så
ikke var tilfelle kunne teatre kastet seg ut i nyere Broadway-musikaler som
Wicked og Matilda, eller for den saks skyld Into the Woods eller Disneys
Hunchback of Notre Dame (som jeg dessverre ikke fikk sett da den for kort tid
siden ble satt opp i Danmark) og nå er det for mange teatre her til lands et
for usikkert kort å satse på noe litt mer ukjent for massen. Samtidig er ikke
dette egentlig et så veldig stort problem, det er bare noe jeg tenker en del på
siden jeg ikke har økonomien til å dra på teater i utlandet særlig ofte og
dagdrømmer om å se alt.
Les Miz er tross alt
brilliant og det er mange gode grunner til at den settes opp ofte, blant annet
at det handler om følelser. Alle de store følelsene finnes her. Kjærligheten,
misunnelsen, sårheten og engasjementet og samtidig kan man fascineres av
hvordan Les Miz IKKE handler om den store franske revolusjonen slik man skulle
tro basert på hvor storslagent det er. I stedet er revolusjonen i musikalen en
ganske liten revolusjon som i hovedsak består av et knippe studenter og i
tillegg foregår snaut førti år etter den virkelig store revolusjonen i
Frankrike. Samtidig er det en magi i hvor seriøst studentene tar opprøret sitt
og det viser at en revolusjon fortsatt kan være på liv og død for de som er
midt oppe i den og hvordan Les Miz får alle historiene selv, uansett om de
egentlig er ganske små til å bli store og viktige. Victor Hugo skrev en
historie som var alt på en gang og likevel funket fantastisk og som musikal er
det like gjennomført og det er noe man må applaudere uansett om man elsker Les
Miz uten forbehold eller tidvis tenker at den er litt overvurdert.
Og det er også en
magi i at hjertet i historien her godt mulig er noe annet for alle som ser Les
Miz for er det en historie om Cosette og hennes utvikling fra et utnyttet barn
i fæle kår hos Thenardier-paret til vakker og elsket som voksen eller kanskje
en historie om Eponine som har en god barndom, men som voksen er ulykkelig
forelsket i Marius og ikke har det så bra, er det om denne revolusjonen som på
sett og vis ikke egentlig er en ordentlig revolusjon eller er det om Jean
Valjean og Javert. Svaret er at hjertet i historien kan være en av disse
tingene samtidig som det er alle disse historiene og flere til samtidig i en
fortelling om Frankrike og menneskene der, alt sammen i en musikal som jeg
tross alt er veldig, veldig glad i. Og nå settes den på nytt opp her til lands,
jeg gleder meg sååå til å se det og jeg håper denne teksten om Les Miz er noe
du kan lese «On my own» mens du kan si at «I dreamed a dream» og så mot «Stars»
mens du gledet deg til «One day more» 😉 Kort oppsummert, hurra for Les Miserables og husk at om
noen spør hvem du er så er du kulest i klassen om du svarer 24601!
*
Dette er ganske så fornøyelig:
Denne sangen er veldig sår og veldig fin:
Eponine sin sang er sååå gjennomfin:
Og Javert er awesome:
Les Miserables er i det hele tatt en meget sterk musikal og jeg kunne trukket frem så mange flotte øyeblikk. For eksempel anbefaler jeg på det sterkeste å søke opp Colm Wilkinsons versjon av "Bring him home" fordi han holder den siste tonen der i 20 sekunder og det er noe av det mest imponerende jeg har sett.
Ellers er jeg i morgen klar for en ny ukas musikal og da kan jeg vel avslutte med en liten oppfordring som ikke har med musikaler, men som er superviktig. Stem i morgen om du ikke har det! Yay!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar