Les Miserables - en samlepost :)

Les Miserables

Tenk deg at du er tretten år og finner en video med Les Miserables Tenth Anniversary Concert på biblioteket og tar den med hjem. Den gangen så vet du jo at du liker musikaler, men du har enda ikke lært at du elsker det og du tenker at dette vil bli fint å sjekke ut, men er ikke forberedt på det du får. Og det du får er gåsehud fra første tone og en enorm fascinasjon overfor musikken og de som synger dem. Om man kan forelske seg i en stemme så er det akkurat det som skjer når du hører Philip Quast synge og Lea Salonga er så inderlig god som Eponine at du fra den dato alltid vil heie på Eponine og fortvile over skjebnen hennes. Du blir betatt, du gir deg hen og på en ferietur med familien kort tid senere har du lånt «De Elendige» på biblioteket og leser den på flyturer og kaféer, leser og leser og føler deg skikkelig moden og sofistikert siden det på det tidspunktet er den tykkeste og mest krevende boka du har lest. Du er tretten og leser til sammen rundt 1000 sider om lidenskap og revolusjoner mens du hører musikken spille i hodet ditt mens du leser og alt smelter sammen til en blanding av musikk og ord og så er dette bare begynnelsen. Årene vil gå og du vil konkludere med at Javert er en av de aller mest interessante av alle oppdiktede karakterer, du vil sammenlikne med Colm Wilkinson hver gang du hører noen synge «Bring him home» fordi han holder den siste tonen der i tjue(!) sekunder og du vil beslutte at Les Miserables slett ikke er favorittmusikalen din, men det er en musikal som alltid vil være et sted blant topp 10 i det minste fordi den er helt fantastisk. Tenk deg alt dette og kun fordi du lånte en film på biblioteket. Det var slik historien om Les Miz begynte for meg …

Siden har jeg oppdaget andre musikaler som får hjerte mitt til å brenne, men det er en magi i Les Miz, kanskje fordi den er så storslått. Der noen musikaler er mer lavmælte og har en magi i de små øyeblikkene så er Les Miz episk fra ende til annen, det hele mens den forteller en hel haug med historier og imponerer med å være såpass episk og høyverdig.

Og samtidig er det ting å kommentere på og det største problemet med Les Miz er nettopp det at den er et så safe valg fra teatre å sette opp. For ja, det er en fantastisk musikal, men alle vet at det vil bli flott og at Les Miz basically er den sikreste måten omtrent å selge massevis med billetter. Det er en liten del av meg som syns det er litt synd å bli minnet på at teatre som alt annet er avhengig av økonomi og ikke bare lidenskap for at det skal gå rundt for om så ikke var tilfelle kunne teatre kastet seg ut i nyere Broadway-musikaler som Wicked og Matilda, eller for den saks skyld Into the Woods eller Disneys Hunchback of Notre Dame (som jeg dessverre ikke fikk sett da den for kort tid siden ble satt opp i Danmark) og nå er det for mange teatre her til lands et for usikkert kort å satse på noe litt mer ukjent for massen. Samtidig er ikke dette egentlig et så veldig stort problem, det er bare noe jeg tenker en del på siden jeg ikke har økonomien til å dra på teater i utlandet særlig ofte og dagdrømmer om å se alt.

Les Miz er tross alt brilliant og det er mange gode grunner til at den settes opp ofte, blant annet at det handler om følelser. Alle de store følelsene finnes her. Kjærligheten, misunnelsen, sårheten og engasjementet og samtidig kan man fascineres av hvordan Les Miz IKKE handler om den store franske revolusjonen slik man skulle tro basert på hvor storslagent det er. I stedet er revolusjonen i musikalen en ganske liten revolusjon som i hovedsak består av et knippe studenter og i tillegg foregår snaut førti år etter den virkelig store revolusjonen i Frankrike. Samtidig er det en magi i hvor seriøst studentene tar opprøret sitt og det viser at en revolusjon fortsatt kan være på liv og død for de som er midt oppe i den og hvordan Les Miz får alle historiene selv, uansett om de egentlig er ganske små til å bli store og viktige. Victor Hugo skrev en historie som var alt på en gang og likevel funket fantastisk og som musikal er det like gjennomført og det er noe man må applaudere uansett om man elsker Les Miz uten forbehold eller tidvis tenker at den er litt overvurdert.

Og det er også en magi i at hjertet i historien her godt mulig er noe annet for alle som ser Les Miz for er det en historie om Cosette og hennes utvikling fra et utnyttet barn i fæle kår hos Thenardier-paret til vakker og elsket som voksen eller kanskje en historie om Eponine som har en god barndom, men som voksen er ulykkelig forelsket i Marius og ikke har det så bra, er det om denne revolusjonen som på sett og vis ikke egentlig er en ordentlig revolusjon eller er det om Jean Valjean og Javert. Svaret er at hjertet i historien kan være en av disse tingene samtidig som det er alle disse historiene og flere til samtidig i en fortelling om Frankrike og menneskene der, alt sammen i en musikal som jeg tross alt er veldig, veldig glad i. Og nå settes den på nytt opp her til lands, jeg gleder meg sååå til å se det og jeg håper denne teksten om Les Miz er noe du kan lese «On my own» mens du kan si at «I dreamed a dream» og så mot «Stars» mens du gledet deg til «One day more» 😉 Kort oppsummert, hurra for Les Miserables og husk at om noen spør hvem du er så er du kulest i klassen om du svarer 24601!

*

Dette er ganske så fornøyelig:

Denne sangen er veldig sår og veldig fin:



Eponine sin sang er sååå gjennomfin:



Og Javert er awesome:


Les Miserables er i det hele tatt en meget sterk musikal og jeg kunne trukket frem så mange flotte øyeblikk. For eksempel anbefaler jeg på det sterkeste å søke opp Colm Wilkinsons versjon av "Bring him home" fordi han holder den siste tonen der i 20 sekunder og det er noe av det mest imponerende jeg har sett. 

Ellers er jeg i morgen klar for en ny ukas musikal og da kan jeg vel avslutte med en liten oppfordring som ikke har med musikaler, men som er superviktig. Stem i morgen om du ikke har det! Yay!