Med noen musikaler
handler det en del om timingen og Chicago er et godt eksempel på dette. Noen
ganger så forstår man ikke helt greia første gang man ser en filmversjon eller
lytter til en musikalcd, men så går det noen år og så ser man filmen igjen og
er sånn «oi, nå forstår jeg» mens man syns det hele er veldig kult og fengende og
det var slik med Chicago; som er en musikal som kanskje ikke er blant mine
største favoritter, men som definitivt har mye fint ved seg.
Med Chicago får man jazzy
sjarm i massevis og karakterer som ikke nødvendigvis er spesielt sympatiske; men
så er det ikke meningen at de skal være det heller. Og man får en dose av 1920-tallet
og kvinnelige forbrytere, sleipe advokater og drømmen om oppmerksomhet; alt
dette og mere til i en musikal der mye av appellen ligger i hvor stilsikkert
det er.
Og dette ser man i
filmen, man ser det i oppsetningen jeg så på Oslo Nye Teater for et par år siden
og man ser det i hvordan denne musikalen har spilt i lang tid på Broadway, i
tillegg til å ha blitt satt opp verden over. For det er takknemlig materiale
som underholder, samtidig som det er litt edgy og med passelige doser mørk
humor i tillegg.
For min del liker jeg
i tillegg mange av sangene her og jeg liker flere tolkninger av sangene i tillegg
så det vil nok ikke bli noe problem å finne noe fint å dele her denne uka. God
fornøyelse og gi dere hen til Chicago.
*
Den mest kjente sangen fra Chicago vil jeg nok tro at er Cell Block Tango, en sang man kan se i mannlig versjon her underholdende nok:
Videre inneholder Chicago basically én gjennomført sympatisk karakter og det er Amos og han fremfører Mr Cellophane, som er en veldig fin sang:
Her er sist, men ikke minst, det fremste beviset på at Catherine Zeta-Jones var utmerket i Chicago-filmen og det beviset er sangen I can't do it alone:
Og der har vi det jeg ønsket å dele denne uka :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar