Little Women - en samlepost :)

Little Women – the Musical

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg leste «Little Women», men jeg tror det var i begynnelsen av tjueårene. Det spiller uansett ingen rolle for det jeg jo husker var hvor mye jeg relaterte meg til Jo. Allerede som barn da jeg så filmversjonen fra 1994 med Winona Ryder som Jo likte jeg Jo best fordi jeg så mye av meg selv i personligheten hennes, dessuten tror jeg de fleste som liker å skrive kan relatere seg til Jo som både i boka, filmen og her i musikalen har skrivingen som sin sterkeste lidenskap. Særlig i musikalen føler jeg at det er lagt et sterkt fokus på Jos skriveglede og fokuset på viktigheten å fortelle historier har for henne og det er kanskje det som gjør at jeg tross alt liker ganske godt å lytte til Little Women-musikalcden selv om dette ikke er blant mine største musikalfavoritter. Av andre ting med Little Women liker jeg fokuset på søstre, kanskje fordi det er noe jeg aldri har hatt selv. Jeg setter absolutt utrolig pris på å ha en bror selvsagt, men det er en del av meg som liker veldig godt å lese om søstre fordi det gir meg et glimt av hvordan det er og i Little Women er det hele fire søstre. Det er Meg (som jeg syns er en ganske kjedelig karakter fordi hun ikke har en så klart definert personlighet), Jo (som jeg liker kjempegodt selv om jeg er en av dem som ville veldig at hun skulle bli sammen med nabogutten Laurie og fortsatt irriterer meg over at hun valgte annerledes), Beth (som er supersnill og omtenksom og av en eller annen grunn likevel ikke det spor irriterende) og Amy (som jeg aldri har tilgitt siden hun i historien blir sur på Jo og brenner manuskriptet hennes og det er skikkelig fælt) og jeg merker at jeg kjenner denne historien så godt at det er veldig vanskelig å skrive om den uten å spoile ting så jeg skal gå videre til å fokusere litt kun på musikalen.

For det er fine sanger i denne musikalen som tidvis fenger en del. Dessuten er det noe veldig sympatisk ved Little Women som musikal, litt som om den vet hva den er og ikke gjør seg til eller prøver å være noe mer enn det. Og jeg liker veldig godt Sutton Fosters tolkning av karakteren Jo, Megan McGinnis som Beth synger så veldig, veldig pent og jeg elsker sangen Astonishing særlig fordi det er en så triumferende og sterk sang.

Og nei, denne musikalen er kanskje ikke episk eller veldig storslagen, men den er søt og koselig og man trenger musikaler som er det også.

Beste sanger: Astonishing og Some things are meant to be

*

Denne sangen er en favoritt:

Denne sangen er en annen favoritt:



Og dette er ellers ganske fint:



*

Og inne på musikalgruppa kan man ellers altså finne liste over ting man kunne drive med på fredag i stedet for å gå Black Friday-bananas, men den lista er litt for lang til at jeg føler for å poste den her.

Uansett har jeg nå delt det jeg følte for angående Little Women og alt i morgen er det klart for en ny ukas musikal så yay for det. Dessuten yay for at det snart er desember for jeg elsker desember <3

Shrek - the Musical - en samlepost :)

Shrek – the musical

Det er lett å undervurdere en musikal som Shrek (basert på Dreamworks sin animasjonsfilm med samme navn) for er det laget med virkelige kunstneriske ambisjoner eller handler det bare om å tjene enda mer penger på en merkevare? Slikt er ting man kan spørre seg med enkelte musikaler og i noen tilfeller med rette. Shrek er likevel for meg en musikal som etter min mening har mye verdi for nei, det er kanskje ikke den dypeste og mest intellektuelle musikalen man kan finne, men det er en musikal som har øyeblikk da den er helt magisk. Og når den ikke er magisk er den uansett skikkelig fornøyelig og det er en fin ting det og.

Uansett er Shreks story den samme som i filmen, en film som igjen på mange måter var begynnelsen på en trend de siste årene om å fortelle historier basert på eventyr, men deretter vri på historiene og skape noe eget. Filmer som Maleficent, musikaler som Wicked og tv-serier som Once upon a time er også gode eksempler på denne trenden, en trend der animasjonsfilmen Shrek like fullt var blant de første. Og kanskje er dette en logisk utvikling i arven fra Disneys eventyrfilmer, det å føre eventyrtrenden videre, men med en ny vri, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg elsker både eventyr og kreative tolkninger av eventyr og jeg likte Shrek som film og jeg liker Shrek enda mer som musikal fordi sangene er så supre.

Shrek som musikal har faktisk forbausende mye fin musikk av typen som er både fengende og fint å lytte til. Det er såre og søte sanger som er oppriktig rørende, men også sanger som er artige og sjarmerende og setter seg på hjernen. Alt dette i en musikal som ikke bør undervurderes, men fortjener å testes ut, ikke minst på grunn av skikkelig flinke involverte på musikalcden som Sutton Foster og Brian D’arcy James. Og man merker engasjementet til utøverne i denne musikalen, merker hvordan de tar en musikal som på papiret kan lyde lett og overfladisk på det dypeste alvor fordi den jo fortjener det.

Og resultatet er altså en musikal som kanskje ikke er blant mine største favoritter, men som jeg like fullt koser meg veldig med å lytte til og jeg har også sett en live-filmet versjon og den var skikkelig super den og.

Beste sanger: I know it’s today og Who I’d be

*

Denne sangen er veldig fin:

Dette er en sang jeg finner svært fornøyelig:



Og denne sangen er nydelig:


Og ellers er dette en fin liste over teatervennskap :)
*
Med det har Shrek vært ukas musikal og i morgen er det klart for en ny ukas musikal, da en for mange litt ukjent musikal som også har mye fint ved seg.

Yay!

Matilda - en samlepost :)

Matilda – the Musical

Jeg tror det er nesten umulig å være bokorm uten å kjenne seg veldig igjen i karakteren Matilda fra Roald Dahls bok med samme navn. Det er sikkert mulig, men generelt sett så er hun en veldig relaterbar karakter, noe som sikkert er litt av grunnen til at man heier sånn på henne. Og selv liker jeg boka, jeg liker filmen og jeg liker altså også musikalen, en musikal som er ukas musikal akkurat nå i november fordi jeg føler at musikalen Matilda i enda større grad enn andre adapsjoner av historien fokuserer på magien ved å fortelle historier. Og å fortelle historier er en veldig viktig ting sånn jeg ser det, særlig når man holder på med skriveprosjekter.

Uansett, ååå, denne musikalen er tidvis fortryllende. Mens jeg syntes den var litt for scenisk dramaturgimessig sett da jeg så den i London i mai 2015, så er det så mye jeg likte skikkelig godt og det beste med denne musikalen er hvor sjarmerende og unik den er. Her har vi musikk og tekster av Tim Minchin som skaper en helt fantastisk atmosfære i historien og det er kreativt og fint og rart helt samtidig på en riktig inspirerende måte. Dessuten er musikalcden alltid fornøyelig å lytte til, mye på grunn av sanger som varierer fra å være nydelige og sterke opplevelser (Quiet) til å være artige og geniale (Naughty) eller bare herlig nostalgiske og drømmende (When I grow up). Og hele tiden handler det om historier og magi og å kjempe for det som er rett. Alt dette som er så viktig for meg og så fint sånn i det hele tatt og som gjør at Matilda er en musikal som er brilliant.

Noe annet fint med Matilda som musikal er det at den kan passe for de aller fleste. For det er en musikal som funker godt for barn, det er jo basert på en bok med barn og ungdom som målgruppe. Men samtidig er det nok av magiske, nostalgiske og sære elementer som fort kan falle i smak for voksne. Og så er det noe med musikken som gjør at det ikke minner meg om noen andre musikaler og i så måte kan det kanskje også være en musikal som passer ypperlig hvis man selv ikke helt forstår seg på musikal som sjanger. Med andre ord, denne musikalen har så mye fint ved seg og jeg håper jeg kan få satt ordet på det på en god måte denne uka, virkelig formulert nøyaktig hvorfor dette er en musikal som kanskje ikke er perfekt, men som definitivt er fullstendig makeløs.

Beste sanger: Quiet og When I grow up 

*

Denne sangen har en nydelig tekst og melodi:

Denne sangen er oppkvikkende og kul:



Denne sangen er litt magisk:


Og denne sangen er ikke en sang, men en test der man finner ut hvem i Matilda man er. 

Med det har det jeg følte for å dele i forbindelse med denne musikalen delt og vi er klar for ny ukas musikal i morgen.
*

Something Rotten - en samlepost :)

Something Rotten

Noen musikaler liker jeg av mange grunner, mens andre igjen handler bare om at jeg syns de er skikkelig underholdende. Something Rotten er et eksempel på sistnevnte for jeg gir egentlig blaffen i plottet her og dette er på sett og vis en noe overfladisk musikal sånn jeg ser det og likevel elsker jeg det. Det er noe med at det kan være en magi i det som er veldig sjarmerende, musikalnerdete og artig, kan hende fordi jeg går både bevisst og ubevisst inn for å være alle de tingene selv. Jeg kan føle meg hjemme i Something Rotten, hvis sanger av og til også passer veldig godt til forfatterspiren i meg, noe som skinner aller mest frem i «It’s hard to be the bard», som tidvis setter ord på hvor vanskelig å skrive og å finne de rette ordene kan være. Og da kan man trøste seg med at Shakespeare kunne slite med å finne de rette ordene han og, i alle fall kunne musikalens Shakespeare gjøre det og her finner vi noe annet kult med Something Rotten. Det handler om Shakespeare! Og det handler enda mer om brødrene Nick og Nigel Bottom, men likevel. Musikal med setting i renessansen med Shakespeare som en karakter som nærmest er en rockestjerne, det ER jo temmelig kult.

En annen ting jeg liker med denne musikalen er at den har sanger som er fulle av musikalreferanser siden jeg elsker sånt i musikaler. Det er noe inderlig fint med musikaler som virkelig har respekt for at de er en del av en større helhet. Musikaler som er seg bevisst at de er del av en musikaltradisjon og ikke finnes i et vakuum. Hamilton er et annet godt eksempel på en musikal som virkelig er seg bevisst det den er en arv etter, men her har vi altså et annet eksempel. Og Something Rotten er for meg kanskje ikke like fantastisk eller gjennombrilliant som Hamilton, men den er noe ganske så genialt og underholdende med sanger som det alltid er en fryd å lytte til og en humor som funker skikkelig godt for meg. Når vi legger til talentfulle involverte som jeg i utgangspunktet var fan av og på grunn av musikalcden til Something Rotten er enda mer fan av (her sikter jeg aller mest til Brian D’Arcy James og Christian Borle) så har vi her en musikal som er lett å like og som kanskje ikke er perfekt, men mer enn god nok for meg.

Beste sanger: God, I hate Shakespeare, Hard to be the bard og Right hand man

*

Kuleste og mest siterbare sangen:

Desidert mest relaterbare sangen om man holder på med skriveprosjekter:


Mest underholdende sangen om man liker musikalreferanser:


Og bare innmari fint å lytte til:


Og med det er tingene jeg ønsket å dele i forbindelse med Something Rotten delt i vei og jeg håper det var fornøyelig =D
*
Ellers er jeg klart fornøyd med denne uka fordi ååå, jeg har skrevet mye og jeg har lest mye og spilt mye og til og med sett Les Miz på Folketeateret igjen (og det er så magisk helt på slutten av musikaler når man er helt matt og overveldet og ikke kan skjønne hvordan noen kan se musikaler uten å få følelsen av at det er det mest magiske som finnes i hele verden) og ja, denne uka var et fint dyr.

I morgen er det klart for en ny uke med mye interessant på plakaten og en ny musikal som i denne omgang har en naivitet og fantasi ved seg som gjør det til noe helt herlig <3